Historien

Denne sjøreisen er ikke en del av de store historiene. Den er kanskje heller preget av forskjeller og forskyvninger, hva nå enn dette skal bety. Det er en reise over salt hav og skummende sjø, en reise i det ulike og i det som er annerledes - en reise i, på og til det som er annerledes. Den fjerne horisonten, selve motoren for enhver reise, den horisonten er der for oss også. Linjen langt der borte, den som skiller himmel og hav, den som kan være punktet der verden slutter. Kanskje er det ikke likevel så store forskjeller mellom menneskene i dag og de gamle sjøreisende? I det minste ikke mye viktig. Kanskje er det i horisonten vår reise startet? Altså i steget bort fra alt det som ikke er viktig?

Uansett, nå er reisen underveis. Selv om den først kan sies å virkelig ta til i juli 2009. Da vi vinker adjø til venner og familie, de der hjemme, de på land. Som Ragnar Kvam Jr. skriver om i sine reiseberetninger er det viktig ikke å reise for å rømme. Det du reiser fra vil alltid være der når du kommer tilbake, på godt og på vondt. Det er nok mye riktig i en sånn tankegang. Vi jobber med ikke å rømme fra noe. Vi reiser for å komme tilbake. Likevel drar vi mot det som potensielt kan være enden. Der ute, med et plastskall mellom seg og det dype, bekmørke havet; der ute merker man nærværet til en fjern bekjent. Og han burde være der. Men kanskje enda sterkere er nærværet til hans langt mildere søster. Hun som trår til med det hun har der ute; der mellom vindrosser, sjørokke og bråttsjø. Det er vel det spennet, den forskjellen, som driver en sånn type reise framover med full kraft. Det er vel noe sånt det er, tenker jeg.

Oslo, januar 2009
Erik