Madeira til Kanariøyene
Snaue 300 nautiske mil med blåmyr skiller Madeira og Kanariøyene. Vi drar av gårde på eftan, onsdag 28. oktober, etter å ha ligget på et svært utsatt ankringsplass i nesten to uker. Bøkene faller ut av hylla om natta, verden gynger - du våkner sjøsjuk. Likefullt var dagene på Madeira uvurderlige, og et opphold jeg kommer til å huske en stund.
Det første døgnet til sjøs går for motor, bortsett fra et par timers tyning av en svak bidevind. Vi har nemlig vinden imot (for første gang på en stund) og den spakner stadig. Til slutt durer 29 gamper under dekk og vi er låst til roret. Vindroret vårt er nemlig et kjærkomment tredje mannskap, men kun når det blåser. For motor er vindroret ubrukelig, og uten autopilot som vi er, blir nattevaktene lange med stadige korrigeringer på roret.
Etter at fredagens sol står opp i et bristende skrin av skyer, går vinden over til nordøstlig hold og vi kan sette alle kluter til. Humøret stiger samtidig som roen senker seg og fiskesnøret kastes overbord. Både Cecilie og jeg er stadig bortpå det hengende snøret og kjenner - er det ikke litt tyngre enn i stad? Sikker på at det ikke henger på noe nå? Men nei, ingenting. Det går et par timer. Og så skjer det: fisk på kroken! Cecilie, med nyinnkjøpte arbeidshansker, trekker snora inn og heiser ombord en sprellende gullmakrell - den vakreste fisk vi noen gang har sett! Gleden er stor og fiskekjøttet smaker fantastisk godt idet sola går ned fredag 30. oktober, over den første kanariøy - Tenerife.
Snart ser vi Las Palmas lyse imot oss i natta, og vi tråkler oss inn mellom rotete dønning og uvørne lasteskip. Vi lar ankeret gå i den spanske natta og stuper i køya til en god natts søvn.
Bilder fra krysset ser du her.
Erik