JIPPI!!!
Erik foreslo å bare referere fakta fra loggboka, men nei: dette blir rett fra levra, usensurert:
Vi er fremme! Herrejemeni, vi har virkelig krysset et hav så mye større enn jeg ante. Vi er virkelig på Barbados. Vi hilser på seilere, og havkrysset er i miljøet her relativt trivielt. Men ikke for meg eller oss! Det er for meg et under at vi har gjort dette, jeg innrømmer det: jeg måtte ha på solbriller for å skjule tårene både da vi forlot Kapp Verde til tut i hornene fra seilervenner, og da vi så land igjen.
Av alle ting var jeg hvert fall ikke komfortabel med bølger før dette årets reise. Ironisk nok er det bølger som preget overfarten hit. Det tok 15 dager, og vi planla å bruke 21. Det gikk sabla fort! Grunnen er mye vind, og dermed en del bølger. I to uker gynga båten hit og dit og dit og hit konstant, mens vi fosset fremover. Tross dette, trente vi styrke, bakte, fisket, spilte og sang, leste masse, hadde quizkvelder, så dvd og solte oss. Når jeg ser i loggboka, kan jeg nevne hyppig besøk av flyvefisk, stadige perser på ettmål og fart (14,5 knop ble observert i går), gode middager (topp 3: corned beef for Erik/makrell i tomat meg, fiskeboller i hvitsaus, taco), nærbesøk av annen seilbåt midt på natta, en annen natt med fullmåne sendte jeg en flaskepost til mamma og pappa, jibber (som grunnet lite seil og preventer ikke gjorde noe særlig), julesangøving, gavekalenderåpninger og savn av Oslo, venner og familie og fremtidsoptimisme.
Hjerteligste takk til vindroret som jobbet som en helt i 13 dager. De to siste dagene taklet han ikke. Hjertelig takk til våre søstre: Kristins gaver underveis som virkelig hjalp på humøret, og Helenes daglige meldinger. Takk til kapteinen for hederlig innsats de to siste døgnene. Takk til havet som overdrev litt, men ikke slo oss helt ut.
På bildene ser det jo kanskje ut som bare sol og glede, og det er slik det for det meste er. De siste døgnene var det ikke bare slik, da var det også tidvis regn og masse bølger å holde styr på, og da tenker man ikke på å ta bilder. Vi er ikke vant til å stå til rors døgnet rundt. De foregående ukene fortonte seg med ett som luksus, hva gjør det vel å gynge rundt når man bare slipper smerter i bein og oppsvulmne hender etter timers rorvakt? De siste døgnene tenkte vi prosess og jobbet med å holde humør og motivasjon oppe ved hjelp av kaffi, kaker og egg - vi har spist 40 egg på 15 dager.
Fremme på Barbados ventet timer med innsjekking og masse bøter og regninger å betale. Da vi endelig la oss til å sove på anker, sovnet vi bedre enn noensinne. Og i dag våkner vi og ser blått hav, hvit sand og vet vi har fem måneder i slike omgivelser. Når jeg tenker på dagene på havet, kjenner jeg takknemlighet. Samarbeidet, naturen og opplevelsene var sterke og satte seg dypt i hjertet. Praten og nærheten var intens og sjelen ble så varm. Jeg har fryktet dette havkrysset så lenge, mye grunnet min egen alltid tilstedeværende og overdrevne bekymring for døden, men også fordi det er så mange som sier hvor små vi er på havet, hvor skummelt det er, at dere tør, at dere vil, jeg er glad det ikke er meg, osv. Nå sitter jeg her og er uendelig glad at det var meg, vi to, for dette er noe man har med seg i lang tid.
Se bilder fra vårt atlanterhavskryss her.
Cecilie